sol og stjerner

på hver gate ser jeg etter deg 

i hver dør vil jeg gjerne møte deg 

hjertet stopper munnen i en bue 

tanken streifer dine hender og din lue 

sekundene vi snakker er som dager 

helt forstyrret svimmel ør 

alt jeg håper er noen timer 

der vi er sammen der vi lever 

hva skal jeg si min sambo

alle ord kan kun bli triste 

min sambo har sin hobby og sitt liv 

men jeg er usynlig i hans siv

nå skal vi danse nå skal vi le

ikke bry deg om den neste tid 

her og nå blir livet til 

sol og stjerner sammen vil  

etterpå så ser du meg gå hjem 

jeg tar til venstre så rett frem 

til sambo barn og varmet seng 

ren gele

kjører den lange veien hjem
grå asfalt grønn skog tunneler
musikk og vind sammenveves
tenker på kveldens middag

på venstre side en dal
blikket glir utover den
og igjen er de her
kan ikke kjøre fra - tankene om deg

kan nesten høre deg snakke til meg
hører helt klart mitt svar
som om du tar hånden mot meg
jeg løfter min hånd

stryker den over dashbordet
alt jeg sier til deg virker så tydelig
men dine svar uteblir
hånden er blitt støvete

ser nå en klump géle ved min side

støvet fra hånden kleber seg til geléen
når jeg kaster den ut av vinduet
snur meg bort men geléen ligger fortsatt der
ved siden av meg ligner på et hjerte

avgjør du

så du er ikke fornøyd
lei deg for hver sving hver bakke
sur for hva livet bragte
nå begynner det å skumre

ofte ser jeg på gulvet
tenker på treet som vokste og vokste
hundre år kanskje to for så å ende her
like under dine bare føtter

alle vårmorgenene i sol høstkveldene i regn
de hypergrønne bladene ble røde våte
du liksom løftet ekorn fra gren til gren
nå ligger du her - kun våre sure tær

treet ble hugget
slik at når dine øyne fylles
så blir det pent der tåren faller
et siste under fra det døde tre

vinden suser stille dine nære sitter
når du gråter er jeg også lei meg
når du smiler kan vi le
og gjett hvem som bestemmer

smil

står på stranden
føttene i sand solen skinner
barn leker kvinner i bikini
lukker øynene

seiler på ski gjennom skogen
små bakker skiene sitter
granbuskene sneier kakaoen varmer
fokuserer intenst på følelsen

leser en god bok bukowski ler
er helt inne i opplevelsen
amy winehouse i bakgrunnen
nesten som om det skjer

og hele tiden er jeg sint
sint for at situasjonen oppstod
kvalm forsøker jeg tenke på noe
som bringer meg gode følelser

støtt min drøm

jeg krøp langs veggene
på gulvet fantes ingen plass
selv mot veggen var det trangt
jeg fikk nesten ikke puste

lenger tilbake gikk jeg midt på gulvet
og ikke var jeg alene
selv om rommet var fyllt av deg
og venner vi begge kjente

over tid ble plassen mindre
jeg kjente lite til hva som kom
plassen krympet men rommet stod fast
det kjentes bedre å stå mot veggen

nå har jeg hele stuen
den synes stille og matt
jeg vet at selv om den fylles
så drømmer jeg fortsatt

et lite steg

dine øyne er bortenfor
jeg kan ei tro
følelsen tar meg langt

ser jeg slik ut
ligner jeg rødt kull
kan jeg varme et kvartal

munnene åpner og lukker seg
lyd bobler ut
nikker smiler fler bobler

og intet annet finnes
jeg kunne gått nå - vært med deg
kun et tegn behøves

når vi hilser for å gå
er verden åpen
bygningene er hvite

ei behøves kamera
bildene falmer aldri
reprisen vil gå igjen og igjen

jeg er på månen
en liten samtale
en stor kjærlighet

hen

når du synger
står jeg helt stille
ikke et ord en tanke
flyter inn i bølgene

tonene stemmen ordene
sammen er de en kirke
og jeg en disippel
smelter i fløyelsrytmer

jeg er frelst
din sang er min religion
du er messias
hvor du går følger jeg etter

svelger strømmen mot meg
alle følelsene fokuserer
en essens av ekte
jeg bølger udelt og hel

på

ferdigspist sitter vi
venter på den andre
til å fylle oppvaskmaskinen

måltidet smakte blikkboks
sannheten uten et smil
irritasjonen fyller meg til randen

du tar det skitne serviset
muggen ser jeg på
gårdagen var like som nå

førti ganger trehundresekstifem
vet ikke svaret
men jeg mugner ennå mer

jeg bør si noe - være munter
jeg undrer om du vil
sette deg selv inn i maskinen

en morsom tanke
smilehullene synes nesten
ikke lett å dele den

vet at du sier
du skal se på tv
jeg går til pc'en

alt jeg har er ikke nok
for å bringe deg tilbake
se min speilvendte gest

smile fra deg til deg
vil fylle meg med fryd
mens jeg sitter her og chatter

logoff er et lite steg
går bak deg - ser på turn
on-line er helt bortevekk

du snur deg
sier med tv stemme
skal du legge deg - jeg kommer snart

signering mangler

skal jeg si det
la ordene reise seg
rett foran deg

ingen omskriving
ikke føle seg fram
ikke denne gang

må være modig
sneglevenn er jeg ei
tanke og tale bør bli lik

stramme meg opp
holde fast ved beslutningen
ikke lukke øynene

si det nå
mens du fortsatt er nær
kanskje er du kjær

"jeg er glad i deg"

hvem jeg var

han kjente meg ikke igjen
selv om jeg så på ham
selv om han så på meg

vi gikk rett forbi hverandre
for femten år siden
var vi gode venner

vet ikke helt sikkert
hva som har endret seg på ham
gråere i håret mer mave

jeg er redd
mine endringer er store
jeg er redd drømmenes mørke

han gikk forbi
fordi jeg er en annen
enn den jeg var

har lenge hatt en mistanke
når jeg ser meg i speilet
tenker flere år tilbake

er så vanskelig å huske
så vanskelig å plassere
den jeg var inn i den jeg er

under isen

måneskinn og natt
her ute på isen
snøfyllte fjell favner sjøen

stjerner og måner får gjenskinn
i det hvite hav

liggende på ryggen
pulserer diamantene rundt meg'
under meg er det stille

den harde hinnen holder meg over
det altomslukende kalde

på samme måte som jeg forsøker
å holde tankene om deg nedtrykt
under min blanke overflate

ingen diamanter måner stjerner
ingen tanker sparkler

mitt liv behøver lys
er det for langt til land
eller tør jeg slå hull i isen

løk uten minner

som en løk

tar av skall etter skall

og jeg gråter

og du gråter

selv om den stekes

blir det ikke søtere

og jeg sier til meg selv

kast gråte-emnene

ingen ting forandres

ingen ting blir bedre

risken er alltid høy

for at alt blir værre

hvorfor må du forsøke

forstå deg meg oss

hvorfor ikke lene seg tilbake

la tv'en styre hver grimase

kjenner rusen tar meg

slutten må bli lykkelig

for hvert glass vin

blir makrellskyene mer makrell

la meg sove en natt til ende

ikke vekk meg la meg være

drømmer om falskheter uten smil

drømmer om sannheter uten minner