jeg krøp langs veggene
på gulvet fantes ingen plass
selv mot veggen var det trangt
jeg fikk nesten ikke puste
lenger tilbake gikk jeg midt på gulvet
og ikke var jeg alene
selv om rommet var fyllt av deg
og venner vi begge kjente
over tid ble plassen mindre
jeg kjente lite til hva som kom
plassen krympet men rommet stod fast
det kjentes bedre å stå mot veggen
nå har jeg hele stuen
den synes stille og matt
jeg vet at selv om den fylles
så drømmer jeg fortsatt
No comments:
Post a Comment