ord strøm

dikteren snapper etter luft
svømmer rundt i ordene
bokstavene opp ned opp ned

takene løfter ham knappt
bytter mellom bryst og crawl
ingenting hjelper

strømmen drar ham nedover
ut fra land
tar tak i en kvist
hodet under flaten

svelger noen ord
som hår i halsen
må spyttes ut raskt

med ett
tanker om et mulig tema
ordmassene svinner hen
et lite vers under føttene

så raskt fra pustebesvær
til dikt som strømmer
elven kommer fra dikterens kilde

om den ei tappes
vil ordmassen
tørke inn fuktløs svart grå
til en kjedelig remse
sier intet

grønne blad - rødt ansikt

løper fort
trærne stormer mot meg
kvistene pisker kroppen
beveger ansiktet for ikke å treffes

du tar alle meninger
kaster de tilbake
jeg treffes ofte
holder det gående
treffes
går fremover

må snart ut
i sletteland
for ei å miste
motet energien farten

sprang blir gange
optimisme blir avventning
lekenhet blir tungsinn

binding fritt - stryk det som ikke passer

skygger unna
ingen konflikter
problemer finnes ikke
alle er venner

kontrollerer ingen
lar ingen kontrollere
helt på haugen
alene

binder ingen
vil ikke la seg binde

nær
er de som kjenner
de som er like
de som liker

lurt

knurrer
viser tennene
nakkehårene reiser seg
her er det stopp
viser den pelskledde

fra lommen finnes frem
et par rå kjøttbiter
knurringen stopper opp
vil jeg legge de tilbake
kaste de
tennene skjules

slenger kjøttet
langt til siden
labbene suser avsted
en pelsbrun strek

jeg fortsetter fremover

uten krykker

du har meg
i dine tanker
jeg ser forundret meg selv i speilet
forsøker å scanne min sjel

hva så
om noen bryr seg
kan det virkelig gjøre en forandring
vil jeg føle noe annet

ordene når papiret
varmen brer seg i magen
alle mine murer ring skjold
er smeltet

din energi når utenfor deg selv
dine ord legger dampende omslag
jeg behøver ingen krykker
støttes av tanker

la meg glemme

mine ord faller ikke på stenmark
synker ikke til bunns
smuldrer ikke hen

nei
ordene finner ikke øre
ingen stigbøyle tar imot og lar de ri
der er ingen som kan lytte

den som var der
flykter nå
løper innover mot seg selv
med åpne armer
tar ikke imot en stavelse
som ikke passer inn
tar heisen opp
for å kunne betrakte seg selv i fred

jeg folder hendene
og ber om at tiden
må la mitt minne svikte meg

foran bokstavene

kan hjerter banke i takt
kan to blomster være like
kan man bli ett med bølgene

med speil ser vi ikke oss selv
vi ser et menneske
som ser inn i et speil
ser jeg meg i mine ord

ser du noen i disse ord

offer av mening

så trist
å tvile på kjærligheten
alle mennesker blir
monopolspillere
gjør trekk av
griskhet dominans
måler hverandre

hvor finnes lykken
tilbake
la meg se noen
ofre
hva de tror på

for at deres kjære
fortsatt skal tro på
skjønnheten i engens gress
fuglenes sang
barnas latter

svøm ikke sammen
med de levende døde
tviler
men tror jeg kan finne

stener for alltid

ett nytt liv
nye venner hus jobb
hva vil du gjøre
hvor vil du starte
hvem vil du snakke med
hva vil du si
hvorfor vil noen lytte

langs stranden ligger stenene
små store
synes så fortapte
når jeg snakker til de
svarer de ikke
hører ikke på meg
ligger kun og venter
på at jeg skal
bli til ingenting
og de fortsatt er stener

et menneske kommer gående
over de samme stenene
kanskje vi kan snakke til stenene
sammen

klar tegning

jeg vet hva jeg skal si
hva jeg skal gjøre
alle ønskene kan oppfylles
alle kan tilfredsstilles

men når frokosten er ferdig
kjenner jeg kreftene ebbe ut

om jeg snakker høyt nok
vil kanskje noen andres agenda
fylles opp
jeg sier det en gang til
før jeg setter meg

familiebabel

nøkkelen overleveres
nokia kommer imellom
ikke fler funderinger
kun barn utveksles

du snur deg
rister lenkene løs
går i en annen retning
ser inn i andre øyne
snakker igjen

selv gjør jeg likeså
et babel i miniatyr
selvbygd

vin i vind

rundt meg
skynder vinden forbi
solen er ikke lenger
ikke mørkt ikke lyst
vinden biter ikke

blodet gløder
kroppen tar imot
kjenner på huden
varm
lik en solfyllt sommerdag

lener meg tilbake
ser ut over sjøen
rolig lenge
du er i meg

vann eller sand

på stranden ligger skjellene
innimellom sandkornene

ruiner av et sterkt og kraftig hus
en gang fyllt med liv

vet jeg selv
om sanden omslutter meg
en ubønnhørlig forvitring

eller er jeg
festet til fjell
næring rundt det hele

jeg åpner munnen
drar inn
nedover halsen

energi

alle går sine
egne veier
har sine egne
landskap

hvordan vite om
jeg er innom disse
stiene engene

hvordan vite
hvor døren står
for å komme inn
gå ut

når jeg står
ved siden av andre
i deres egen hage
ser jeg himmelen skyfri
solen fyller meg

gåsehud

ekko av din stemme
skisser av ansiktet
ordene du skrev
timene vi satt
nettene

hvert sekund blir
jeg påminnet om deg
minnene jeg ikke
har kontroll over
mitt ubevisste
gir deg forrang

ingen andre
får oppmerksomhet
minnene om deg
har omringet meg

redselen kryper langs armene
oppetter halsen
lammer pulsen
øynene helt stille

redd for at
det skal gå galt
at vi aldri skal sees igjen

på huden står håret

negativt fortegn

noen kalkulererer
konstruerer vurderer
en posisjon
som kan forsvares
skal bli rett

du går motsatt vei
følelser strømmer på
så enda fler
deretter noen tanker

også når vi
treftes
første gang

også hver gang
vi treftes

alt du gir
kan ikke stoppe
mine tanker
fra sine sirkler
kalkylen ender i minus

jeg handler feil

tung penn

tungheten senker seg
hodet faller nesten på puten

vil litt til
men hjernen orker
ikke
flere tanker
flere assosiasjoner
sannheter løgner

kast nå pennen
sleng blokken under sengen
la jon blund slå følge
dit drømmene gjør
meg selskap
la det ubevisste
ta full kontroll

skilpadde

kryper ned i sengen
kutter alle avtaler

tøyet fra skittenkurven vaskes
oppvaskmaskinen startes ofte
alle overflater poleres

innenfor skallet
finnes mer skremthet enn noen gang før
kaldsvetten renner
blikket flakker
en mørk tilværelse

ikke dette univers

problemer
bak hver bevegelse
hver setning

vet de skal
være der
dunkle utydlige
ubehagelige

leter intenst
snur hvert ord
trøbbel har gjemt seg

kanskje et annet
univers språk system
der vi har samme pass
drar felles lass

bølgende retning

padleåren ned i vannet
igjen
enda en gang

blåsten står imot
strømmen i motsatt retning
oops
holdt på å gå rundt

ser deg et stykke unna
når bølgene bringer oss begge opp
du padler motsatt vei
også du
har blåst og strøm imot deg

strandlys

shh shh
bølger forsiktig over sanden
blink blink
månen speiles
mot vannets jevne rytme

bak meg presser mørket på
foran lokker mørkets overmann
et omriss av lys
dekker himmelen
holder månen på plass

universets midtpunkt