fragmenter glir

tungt
øynene som bly
klokka ringer
gang etter gang

tankefragmentene
trykker meg ned
holder meg tilbake

aner svakt
benene fester ikke
på gulvet

drar i håret
slår opp øynene
soper fragmentene under barken
retter på benene

dagene behøver stødig gange

gjenkjennelig passasjer

bilene brummer forbi
bussene stopper kjører
folk av på

oransje gatelys
som lysende bier

inniblant trærne
skumring

står stille
arbeidsdagen over
min buss
kommer sist

ser frem mot
en vanlig kveld
gjenkjennelig

fortsatt ingen buss
skulle vært bussjåfør

grønt lys for fiolinene

Grieg Satie Bruch
klassisk musikk strømmer
ut av radioen

nærmere bilene
rødlysene står i kø
tar ingen ende

utålmodigheten
presser seg gjennom rutene
inn i min kropp mitt hode

fingrene mot kanalvelgeren
hopper bortover skalaen
P3, NRJ, the Voice

Bachs cello suiter
løfter meg gjennom
første lyskryss

fingrene nøler
over andre lyskryss
trekker seg tilbake

fiolinene vant

tunnel smil

smiler
smiler litt mer

alle
kan se
hvordan jeg
setter pris på deg

langt inne i fjellet
dit lyset ikke når
henter jeg
nå og da
disse smil

ikke nok å
bekrefte deg
privat
lyser ikke
bifallene sterkt

i tunnelen glimter
lys blink
forteller meg
andre skal få deg
å lyse opp

rett løft

flytter ut
fra ett sted
inn til et annet

bærer kasser
på kasser
med bøker bilder
hyller stoler
lamper reoler

stabber svetter
hjertet slår
skjelver

av de minner
alle ønsker
drømmer
alt som skulle løftes
gled ut av hendene

ser opp trappene
en ny sjanse
til å løfte rett

stjerne nær

når mørket er tettest
er stjernene flest
jeg alene

ser ikke venner
er noen der

ser kun
klare stjerner

er du nær
i mørket

vet det først
når jeg kjenner din hud

nå ser jeg kun stjerner

lever vet ei

kjærlighet
hvorfor snakke smadrer
hva vet vi
helt uten ord bygger
kan ikke se
men undrer
uten
beslutning forklarer
ingen kjærlighet
over tid synes
annen kjærlighet
gir og tar er
jeg aner
vet ei mer
leser skriver
lever lever lever

svarer lepper

skal må ja
unngå ikke nei
kan alle ord

jeg gjorde sa
du svarte gjorde
ikke

du sa gjorde
jeg forklarte
best

du er bedre
jeg er værre
omvendt

nærmere
lepper

se deg

det var en tabbe
jeg gjorde urett
en feil

skal
ikke gjøre slik igjen
ikke repetere dette

skal forsøke
å forstå hvordan du tenker
å se din situasjon

forsøke se deg

vann damp rent

vannet nedover kroppen
varmt dekkende
ingen tvil

dusjdampen varmer rommet
geleaktig gjennomsiktig
entydig

avfallet renner av
friskt rent
helt klart

avgrenset forventning

forutsigbart

oppfylt
godt

annet univers

hvert ord
kjennes viktig

hvert blikk
har betydning

hvert sekund
går i slow motion

hver berøring
er elektrisk

du og jeg
i et annet
univers

nære arr

burde ikke være
redd høyder

redd for å falle
for å få sår
som blir

arr

er nærmere
enn alt slett

allikevel redd

nære arr

burde ikke være
redd for høyder

redd for å falle
for å få sår
som kan bli arr

raskt forsvinner ikke
arr
er nærmere
enn alt slett

allikevel redd

lappeteppe

oppgaver
ansvar
hus

funksjoner og
utseende
andres forbruk

rester for meg

drømmer?

et ansvar

oppgaver
funksjon
logikk
forutsigbarhet

en rolle

blinde tanker

imaginære meldinger
tenkte beskjeder

sender og mottaker
ingen felles bærer
inget medie

umulig deling
ingen tanker
tomt

veltet

renner utover
teppet
blir bløtt

en stor mørk flekk

snart tørr
fordunstet
ingen spor

ingen rot?

går i parken
trærne over meg
går inn til et
tar rundt stammen

om jeg står
lenge stille
ser ikke folk meg
jeg blir som treet

ser mennesker på vei
tror at jeg
har røtter

utydelig ull

pakket inn i utydelighet

grå ull av svakhet
omgir meg

der ute sees mest
omriss og skygger

inn hit synes ei
hul utviskethet

bakenfor ordene

snakker
forsøker forstå
bakenfor ordene

vil se deg klarere
ordene dekker over
en virkelighet bortenfor

en virkelighet
vi ikke klarer
fortelle
behøver ordene

nært svar

godt liv
men kom nærmere

fullere dager
gladere kvelder
varmere netter

ønsker noen som svarer

parkerte lys

hvite lys
mot meg
røde lys
foran meg

lys på veien
aldri stille
aldri like

lysene styres
av noen som reiser
fra noen
til noen

blir svimmel
parkerer

gjør ikke nå
noen svimle

mye igjen

kommer
nær
går
igjen igjen

er
får
gir
igjen igjen

flere
to
en
igjen igjen

står fast

står stille
kjenner

vinden lett hard
skyene flytter seg
skyggene veksler
kaldt varmt

kjenner
står stødig

varmere hud

varm hud
inntil hud

hender trykker
presser
gnir

muskler
ben
nerver

løsere muskler
åpnere øyne
varmere hud

jeg, terjes dikt

hvorfor
kan han ikke
være det menneske
jeg ønsker

jeg
som er terjes dikt
synes at
han gjør det vanskelig

skriver
på en annen måte
ikke slik han burde
slik jeg sier til ham

lever
han ikke for at
jeg skal få min vilje
jeg skal bli realisert

minner / forbi

et ujevent tog
minner
venner
passerer

står stille
vinker
ingen enser

vet at
når de vinker
går jeg også
rett forbi

barkledte ord

i en skog
av tette barkledte ordbusker
skyver jeg hver gren tilside

den som går først
holder i grenene
de svinger ikke bakover

går uten kart
nord syd er klart

stopp liv

mennesker går av på
bussen kjører stopper starter

sitter inneklemt
kan bytte sete
mindre klamt bedre utsikt

bussen kjører stopper
går av
prøve et nytt liv

utett

i samtalen
hører jeg drypp

drypp av noe annet

et annet sted
en annen tid
et annet menneske

uskarpt med briller

utydelig
kan alt synes

hele tiden
hele dagen

men når du er nær meg
kaster jeg brillene

hør hva jeg er

hører godt
hva hun sier

forstår ikke like godt
hvor hun er
hvor hun kommer fra
hvor hun vil

har allikevel hørt
kan komme nærmere

lyst/løper

noen ganger
synes verden rett

som når jeg
står i skogkanten
og slipper hunden løs

ville vi alle løpe slik
om vi kunne

skjebne

øynene åpne
ørene lytter
armene ut
i full fart

terrenget er ukjent
ikke natt
ikke dag
en farlig ferd

bestemmer ei
ikke nå
ikke ennå
kanskje aldri

livets blanding

hvitt på lerretet
grått på lerretet
gult, blått, rødt

fyller på med farger
tilslutt helt brunt
autentisk

bølgenes øyeblikk

ruglede stener under føttene
bølgenes slag
jevnlig mot stranden

et rødt skinn
solen på vei opp
holder hender

ingen snakker
solen stiger
bølgene slår

øyeblikk blir dag

uten mønster

går rundt deg
kaster ball
får den tilbake

med maling
lys mørk kladdet
legger ballen ned

dukker ned
opp igjen
ny ball

lange rekker
med flekkete baller