samspill

hun liker ikke at jeg spiser kjøtt

jeg tar et ekstra stykke rødt

hun synes ikke jeg skal vise min uvitenhet

jeg spør høyt om en selvfølgelighet

hun misliker at jeg misliker

at noe ved meg skal mislikes

men selv er hun hårsår som få

når noen sier ord som er for små

og vi klarer ei å stoppe

det stygge spill - lik en rotte

avhengig

kaster boullekulen mot den lille
treffer en forhöyning
roper et halvhöyt nei
kulen ruller langt avsted

du smiler fort sier oj så leit
min tur igjen lar armen svinge
fram og tilbake fram og tilbake
fokuserer intenst på den lille kule

vil knytte sammen hodets önske
med kulens og armens sving
lar hånden åpne seg
den tunge blanke er på vei

jeg tenker fortsatt av all kraft
stålkulen må treffe der öynene ser
men hjernen kan ikke lenger påvirke
stålet i luften har sin egen vilje

kraftlösheten tar et jerngrep om meg
vet at samme hva jeg planlegger
hvor mye jeg gjerne vil
om mitt livs kjärlighet stod på spill

alt faller allikevel tilfeldig ned

nå treffer stålet bakken
ikke der jeg har tenkt
en sten endrer dens retning
kulen triller helt när den lille

jeg spretter rett i väret
roper hurra hurra lik en idiot
mitt store smil smitter ei til deg
min lille hånd söker din

kveldsord

går rundt i rommet

ser ut av vinduet

mørket skygger utsikten

slår av oppvaskmaskinen

ny runde forbi vinduet

setter på musikk

går innom pcen sjekker mail

der er ingen uten spam

går og henter vasken

legger den i sengen

skriver noe liten mening

klærne henges på stativ

henter noen chips litt av juicen

samme gamle nyheter på pcen

går en runde til ingen forandring

tegner en sirkel venter på ord

sol og stjerner

på hver gate ser jeg etter deg 

i hver dør vil jeg gjerne møte deg 

hjertet stopper munnen i en bue 

tanken streifer dine hender og din lue 

sekundene vi snakker er som dager 

helt forstyrret svimmel ør 

alt jeg håper er noen timer 

der vi er sammen der vi lever 

hva skal jeg si min sambo

alle ord kan kun bli triste 

min sambo har sin hobby og sitt liv 

men jeg er usynlig i hans siv

nå skal vi danse nå skal vi le

ikke bry deg om den neste tid 

her og nå blir livet til 

sol og stjerner sammen vil  

etterpå så ser du meg gå hjem 

jeg tar til venstre så rett frem 

til sambo barn og varmet seng 

ren gele

kjører den lange veien hjem
grå asfalt grønn skog tunneler
musikk og vind sammenveves
tenker på kveldens middag

på venstre side en dal
blikket glir utover den
og igjen er de her
kan ikke kjøre fra - tankene om deg

kan nesten høre deg snakke til meg
hører helt klart mitt svar
som om du tar hånden mot meg
jeg løfter min hånd

stryker den over dashbordet
alt jeg sier til deg virker så tydelig
men dine svar uteblir
hånden er blitt støvete

ser nå en klump géle ved min side

støvet fra hånden kleber seg til geléen
når jeg kaster den ut av vinduet
snur meg bort men geléen ligger fortsatt der
ved siden av meg ligner på et hjerte

avgjør du

så du er ikke fornøyd
lei deg for hver sving hver bakke
sur for hva livet bragte
nå begynner det å skumre

ofte ser jeg på gulvet
tenker på treet som vokste og vokste
hundre år kanskje to for så å ende her
like under dine bare føtter

alle vårmorgenene i sol høstkveldene i regn
de hypergrønne bladene ble røde våte
du liksom løftet ekorn fra gren til gren
nå ligger du her - kun våre sure tær

treet ble hugget
slik at når dine øyne fylles
så blir det pent der tåren faller
et siste under fra det døde tre

vinden suser stille dine nære sitter
når du gråter er jeg også lei meg
når du smiler kan vi le
og gjett hvem som bestemmer

smil

står på stranden
føttene i sand solen skinner
barn leker kvinner i bikini
lukker øynene

seiler på ski gjennom skogen
små bakker skiene sitter
granbuskene sneier kakaoen varmer
fokuserer intenst på følelsen

leser en god bok bukowski ler
er helt inne i opplevelsen
amy winehouse i bakgrunnen
nesten som om det skjer

og hele tiden er jeg sint
sint for at situasjonen oppstod
kvalm forsøker jeg tenke på noe
som bringer meg gode følelser

støtt min drøm

jeg krøp langs veggene
på gulvet fantes ingen plass
selv mot veggen var det trangt
jeg fikk nesten ikke puste

lenger tilbake gikk jeg midt på gulvet
og ikke var jeg alene
selv om rommet var fyllt av deg
og venner vi begge kjente

over tid ble plassen mindre
jeg kjente lite til hva som kom
plassen krympet men rommet stod fast
det kjentes bedre å stå mot veggen

nå har jeg hele stuen
den synes stille og matt
jeg vet at selv om den fylles
så drømmer jeg fortsatt

et lite steg

dine øyne er bortenfor
jeg kan ei tro
følelsen tar meg langt

ser jeg slik ut
ligner jeg rødt kull
kan jeg varme et kvartal

munnene åpner og lukker seg
lyd bobler ut
nikker smiler fler bobler

og intet annet finnes
jeg kunne gått nå - vært med deg
kun et tegn behøves

når vi hilser for å gå
er verden åpen
bygningene er hvite

ei behøves kamera
bildene falmer aldri
reprisen vil gå igjen og igjen

jeg er på månen
en liten samtale
en stor kjærlighet

hen

når du synger
står jeg helt stille
ikke et ord en tanke
flyter inn i bølgene

tonene stemmen ordene
sammen er de en kirke
og jeg en disippel
smelter i fløyelsrytmer

jeg er frelst
din sang er min religion
du er messias
hvor du går følger jeg etter

svelger strømmen mot meg
alle følelsene fokuserer
en essens av ekte
jeg bølger udelt og hel

på

ferdigspist sitter vi
venter på den andre
til å fylle oppvaskmaskinen

måltidet smakte blikkboks
sannheten uten et smil
irritasjonen fyller meg til randen

du tar det skitne serviset
muggen ser jeg på
gårdagen var like som nå

førti ganger trehundresekstifem
vet ikke svaret
men jeg mugner ennå mer

jeg bør si noe - være munter
jeg undrer om du vil
sette deg selv inn i maskinen

en morsom tanke
smilehullene synes nesten
ikke lett å dele den

vet at du sier
du skal se på tv
jeg går til pc'en

alt jeg har er ikke nok
for å bringe deg tilbake
se min speilvendte gest

smile fra deg til deg
vil fylle meg med fryd
mens jeg sitter her og chatter

logoff er et lite steg
går bak deg - ser på turn
on-line er helt bortevekk

du snur deg
sier med tv stemme
skal du legge deg - jeg kommer snart

signering mangler

skal jeg si det
la ordene reise seg
rett foran deg

ingen omskriving
ikke føle seg fram
ikke denne gang

må være modig
sneglevenn er jeg ei
tanke og tale bør bli lik

stramme meg opp
holde fast ved beslutningen
ikke lukke øynene

si det nå
mens du fortsatt er nær
kanskje er du kjær

"jeg er glad i deg"