jeg, terjes dikt

hvorfor
kan han ikke
være det menneske
jeg ønsker

jeg
som er terjes dikt
synes at
han gjør det vanskelig

skriver
på en annen måte
ikke slik han burde
slik jeg sier til ham

lever
han ikke for at
jeg skal få min vilje
jeg skal bli realisert

minner / forbi

et ujevent tog
minner
venner
passerer

står stille
vinker
ingen enser

vet at
når de vinker
går jeg også
rett forbi

barkledte ord

i en skog
av tette barkledte ordbusker
skyver jeg hver gren tilside

den som går først
holder i grenene
de svinger ikke bakover

går uten kart
nord syd er klart

stopp liv

mennesker går av på
bussen kjører stopper starter

sitter inneklemt
kan bytte sete
mindre klamt bedre utsikt

bussen kjører stopper
går av
prøve et nytt liv

utett

i samtalen
hører jeg drypp

drypp av noe annet

et annet sted
en annen tid
et annet menneske

uskarpt med briller

utydelig
kan alt synes

hele tiden
hele dagen

men når du er nær meg
kaster jeg brillene

hør hva jeg er

hører godt
hva hun sier

forstår ikke like godt
hvor hun er
hvor hun kommer fra
hvor hun vil

har allikevel hørt
kan komme nærmere

lyst/løper

noen ganger
synes verden rett

som når jeg
står i skogkanten
og slipper hunden løs

ville vi alle løpe slik
om vi kunne

skjebne

øynene åpne
ørene lytter
armene ut
i full fart

terrenget er ukjent
ikke natt
ikke dag
en farlig ferd

bestemmer ei
ikke nå
ikke ennå
kanskje aldri

livets blanding

hvitt på lerretet
grått på lerretet
gult, blått, rødt

fyller på med farger
tilslutt helt brunt
autentisk

bølgenes øyeblikk

ruglede stener under føttene
bølgenes slag
jevnlig mot stranden

et rødt skinn
solen på vei opp
holder hender

ingen snakker
solen stiger
bølgene slår

øyeblikk blir dag

uten mønster

går rundt deg
kaster ball
får den tilbake

med maling
lys mørk kladdet
legger ballen ned

dukker ned
opp igjen
ny ball

lange rekker
med flekkete baller